Freidig hadde helt fra starten i 1918 problemer med å finne steder for trening og kamper. Det ble ofte slik at man snek seg inn på baner og spilte helt til banemesteren kom å jaget dem videre til neste sted.
Etter at klubben ble tatt opp i kretsen i 1927, måtte man formalisere baneleien. I årene 1928 og -29 var Vangs bane klubbens tilholdssted, mens Ottestad bane ble leid i årene 1930-33. De siste sesongene før man fikk egen bane, var det Hamar idrettsplass som ble benyttet.
Disse leieforholdene var imidlertid etter hvert blitt uholdbare, og flere muligheter for egen bane ble sjekket ut. Det ble tidlig valgt en banekomite med bla. Oddavar Larsen og Leif Edvardsen. På denne tiden var det Jernstøperiet som eide "Briskeby-tomta", og til å begynne med var dialogen god, men uvist av hvilken grunn endret dette seg plutselig.
I 1930 ble det valgt ny banekomite. Nå var det Oplandske Kreditbank som eide området, en rekke møter, befaringer og kostnadsoverslag sammen med bankdirektør Bugge ble gjennomført. Det skyldes uten tvil en stor imøtekommenhet fra banksjefen og Oplandske Kreditbank at banen til slutt ble bygget.
Det endelige kostnadsoverslaget lød på kr. 26.500,-. Hamar IL, som etter krav fra Norges Fotballforbund, var invitert til å detlta i prosjektet, måtte trekke seg da dette ble for dyrt for dem.
I BFL var det nå skepsis til å sette igang på egen hånd. Det var et stort og risikabelt prosjekt å sette igang med.
Den 15. april 1934 er en historisk dag for BFL. Da godkjente generalforsamlingen planene, og allerede 8 dager senere, 23. April 1934, ble de første spadestikkene tatt.
Et viktig navn i de følgende årene var Paul Hanen. Han var formann i banestyret og lagsformann i de viktige årene 1932-34. Utrettelig var han overalt for å fremme lagets sak. Paul Hansen er æresmedlem i Hamarkameratene.
Straks etter vedtaket om igangsetting ble gjort, kontaktet man NFF for å få støtte fra forbundets banefond. Der fikk man beskjed om å "vise til resultater" før det ble noe støtte. Med støtte fra staten, kr. 3.000,-, Vang kommune, kr. 1.500,- og egne midler, kr. 1.800,-, hadde man i løpet av sommeren så godt som grovplanert hele plassen.
I bydelen gikk man "man av huset" for å gjøre en innsats. Både medlemmer og andre interesserte møtte opp med redskap, som det var en kolosal mangel på. Kvinnene kokte kaffe, og ute på baneområdet gikk det sport i arbeidet, man konkurerte om å kjøre flere lass en forrige skift.
"Ja, jeg skal hilse og si det var liv på gressbanen den gangen", sier Leif Hansen. "De forskjellige arbeidslag satte sin ære i å kjøre flest trillebårer med masse."
Hauger ble jevnet med jorden og store hull fylt igjen. En statistikk foreller at 63% av medlemmene deltok i dugnaden. Lønnet hjelp utførte 1200 dagsverk, og i gratisarbeid ble det utført 320 dagsverk.
Det ble i løpet av sommen 1934 tatt ut 5600 kbm. masse, 1200 kbm. matjord, nedlagt 141 12’’ kloakkrør og støpt kum.
Nå kom også NFF med sitt bidrag, et lån på kr. 8.000,-, pluss et nødbidrag på kr. 1,50 pr. dag pr. mann, ikke all verden kanskje, men så var "lønnen" kun kr. 3.- pr. dag også.
Den sportslige delen av driften ble ikke prioritert på denne tiden. A-, B-, C- og gutte-laget hadde sesongen 1934 tilsammen et overskudd på kr. 7,16.
Da arbeidsåret 1935 tok til, ble de første spregningsarbeidene utført, og 200 kbm. fjell ble sprengt vekk. Den 3. Og 4. September ble det sådd 200 kg. frø og 450 kg. kunstgjødsel ble lagt på.
Men enda sto mye igjen. Gressbaneåpningen var tenkt til sommeren 1936, og fra midten av april dette året ble en ny dugnadsrunde satt i gang. Det ble reist tribune med garderobe og bad, gjerde ble satt opp, vannanlegg og mindre ting som flaggstang og målstenger. Ja, så sent som morgenen åpningsdagen 28.6.36, ble det siste nettinggjerdet mot Vangsveien strukket !!!
Kretsens første gressbane var dermed en realitet. NFFs president, Reidar Dahl, foretok den offisielle åpningen. Det var kampen mellom Lyn (Oslo) og et forsterket BFL, som var åpningskampen. Lyn vant forøvrig denne kampen 4-1. Senere på kvelden ble det middag på Festiviteten og fest på Domkirkeodden.
Regnskapet viste en anleggssum på kr. 32.036,28 og en gjeld på kr. 18.688,93.
Allerede i 1937 viste Norges Fotball Forbund laget, og banen, tillit ved å tildele klubben NM-finalen for 1938. Dermed måtte det nye dugnadstimer til. Briskeby hadde normalt tilskuerplass til 1200, nå måtte man regne med 12-13000.
Det ble en meget vellykket finale mellom Fredrikstad og Mjøndalen, den 16. Oktober 1938. Både klubben og gressmatta besto denne testen.
Finalekomiteens formann, Alf Berg, oppsummerte arbeidet med arrangementet slik: "det var kameratskapet som bar det hele fram, og det samme kameratskap må fortsatt være med når vi skal bære dagens BFL framover".
NFFs visepresident Reidar Dahl sa dette: "Da forbundstinget ifjor overlto til BFL finalearrangementet, var det i tillit til at den unge og energiske klubb skulle klare sine forpliktelser, og jeg vil si at våre forventninger er innfridd på en glimerende måte"
Naturlig nok foregikk ikke den kolossale dugnadsinnsatsen uten at det gikk utover den sportslige innsats. BFL rykket ned til B-klassen i 1935, men etter at gressbanen var ferdig, rykket man opp igjen i 1937.
Trenervirksomheten kom også godt i veg da laget hadde Godhard Hagen som deltager på et forbundskurs i Oslo. Han virket senere som trener i BFL, foruten at han også ble benyttet av andre lag i distriktet.
Etter krigen, da BFL tok over Briskeby igjen, var den i meget dårlig befatning. I løpet av krigen hadde tyskerene satt opp et kjølelager inne på anlegget. "Det gikk sterke rykter om at den opprinnelige planen gikk ut på å legge huset midt på gressbanene", forteller Alf Berg. "Heldigvis fikk vi beveget tyskerne til å frafalle dette prosjektet".
Huset var bygget som en mellomting mellom en bunkers og festning, og var derfor meget solid.
Det ble igjen lagt ned mye arbeid på Briskeby. Gressmatta måtte renoveres, halvparten av den gamle tribunen ble revet og i stede ble det bygget opp nye sittetribuner i betong. Under "kjølelageret" ble det gravd ut full kjeller og det ble også foretatt stor oppussing av selve huset. Garderober og bad ble lagt i kjelleren, det ble også plass til møtelokaler der. Den øvrige delen av huset skulle brukes til klubbhus.
To mann har betydd ekstra mye for gressbanens eksistens. De to banemestere, Anders Martinsen og Olaf Pedersen, har sørget for at gresset gror til riktig tid og i riktig mengde. Anders hadde oppsynet frem til 1940 og Olaf viet mye av sin tid på Briskeby i over 20 år, fra 1945.
I 1968 så ordfører Kr. Gundersen følgende: "Gjennom offervilje, samarbeid og kameratskap har de bygget seg sitt eget prektige stadion. Det er en innsats som kanskje kan verdsettes like høyt som de resultater som er nådd på idrettsbanen, og som vitner om vilje til selv å legge forholdene til rette for en sunn og sportslig utvikling"
Publisert 10.03.2009