De siste dagene har politikerne i Hamar fått mulighet til å bli bedre kjent med hva Gatelaget i HamKam er, hvilke oppgaver som er knyttet til laget og hvor mye HamKam anslår hva dette vil koste klubben i 2019. I den forbindelse foreslo rådmannen i Hamar at Hamar kommune skulle bidra med 75.000 kroner – om lag 5 prosent av Gatelagets totale budsjett på snaut 1,6 millioner kroner. Rådmannens forslag ble enstemmig vedtatt.

I 2017 og 2018 har samme rådmann innstilt og formannskapet vedtatt at det laget skal få et årlig tilskudd på 100.000 kroner.

Hos oss i Gatelaget er det slik at vi jubler hver gang noen dukker opp og vil være med oss. Vi jubler enda høyere når noen kommer tilbake til oss etter å ha vært borte en periode. Denne jubelen får også de som ønsker å legge forholdene til rette for denne gjengen med fantastiske spillere, slik Hamar kommune nå gjør nok en gang.

I Hamar Arbeiderblad de siste dagene har det samtidig blitt stilt noe spørsmål rundt driften av laget bestående av spillere som enten har, eller har hatt utfordringer med rus. Det er både spillerne og jeg glade for, siden vi da kan få muligheten til å presentere noen fakta rundt laget:

* Siden oppstarten i april 2017 har i overkant av 60 spillere vært med på trening
* Laget består i dag av ei stabil gruppe på 10-15 spillere
* Laget trener to ganger i uka – kun en trening i romjula – hver eneste uke
* Siden oppstarten har laget trent 196 ganger
* Siden oppstarten har laget spilt 18 seriekamper og 20 treningskamper
* Siden oppstarten har laget deltatt i fire landsturneringer og spilt 20 turneringskamper
* Tre ansatte (et årsverk) i HamKam er knyttet til laget
* ROP-teamet i Hamar kommune stiller med 1-2 fantastiske ressurser på alle treninger/kamper

Det første og viktigste målet ved oppstart av gatelaget er å produsere rusfrie timer blant spillerne. I HamKam er vi i snitt i overkant av 10 spillere på hver trening og hver kamp. Det betyr at Gatelaget– fram til nå – har produsert
* 3.920 rusfrie timer på trening
* 760 rusfrie timer på kamp
* 100 rusfrie timer på turnering.

Om vi legger sammen dette er tallet snaut 5.000 rusfrie timer, og da har vi kun regnet inn timene spillerne våre spiller fotball. Regnestykket vil mangedoble seg om vi tar med rusfrie timer før og etter trening og kamp. Flere har nemlig fått smertelig erfare at det er smart å kutte ut rus en god del før fysisk aktivitet.

Under formannskapets behandling fant en representant grunn til å stusse over at et lag som bare trener to ganger i uka, har behov for en trener i fulltidsjobb. Slike utsagn jubler vi for, siden vi da får muligheten til å fortelle hva vi holder på med, i tillegg til å spille fotball.

Å produsere rusfrie timer er nemlig bare starten på det hele. Neste steg er å få enkeltspillere bort fra rus og inn i jobb, eller skole.

Av de rundt 60 spillerne som har vært innom laget på trening er seks stykker i dag ute i jobb. Andre klubber opererer med at en rusmisbruker koster samfunnet rundt to og halv million per år. Om disse tallene stemmer, utgjør bare disse seks HamKam-spillerne en samfunnsøkonomisk gevinst på et sted mellom 10 og 15 millioner kroner.

Det betyr at fotball i HamKam for noen er en inngangsbillett til å endre eget liv. For de fleste er det en tøff oppgave som krever enormt av spilleren. Men det er mulig å få til. En av våre spillere, Aleksander, bodde under en presenning utenfor Vikingskipet sommeren 2017. 1. januar 2019 startet samme spiller opp i 50 prosent betalt stilling i HamKam Fotball.

Denne historien er en av mange og deler av den har stått beskrevet i Hamar Dagblad. Siden vi rundt laget og spillerne har et gjensidig tillitsforhold, holder vi de fleste av disse historiene for oss sjøl. Fellestrekket er uansett at fotball i HamKam har vært en del av veien tilbake til et bedre liv, og HamKam er både stolt og rørt over at klubben får muligheten til å være et lite kapittel i disse gode historiene.

Å skape tillit blant spillere og oss som ledere er avgjørende for å få resultater. Det er derfor en tillitserklæring når noen av spillerne bruker en enkel fotballtrener som samtalepartner jevnlig. Oppgavene strekker seg fra legebesøk, ansvarsgruppemøter, besøke spillere på institusjoner, råde spillere til å oppsøke hjelp, samtalepartner når livet er såpass mørkt at noen vurderer å avslutte det, samtaler med spillere om går på en sprekk, lage ukeplaner sammen med spillere, være i kontakt med pårørende, bistå med transport til ulik avtaler, gi råd til spillere med betydelige utfordringer økonomisk, finne løsninger for spillere som blir truet med utkastelse til å hjelpe spillere som ikke har noe sted å bo.

I 2019 ønsker HamKam å gjøre mer sammen med disse spillerne. I samarbeid med NAV og Sonans ønsker vi å rekruttere spillere ut av rus og inn i jobb. Gjennom samtaler på Briskeby i forbindelse med treninger, skal vi sammen skolere spillerne som ønsker å komme seg videre. Det skal vi gjøre gjennom å skrive CV, lage søknader, bruke tid på å kartlegge kvaliteter, ressurser og kompetanse, bli kjent med arbeidsmarkedet og komme seg ut i arbeid på sikt. Å få til noe slik krever gode venner og samarbeidspartnere. HamKam har begge deler.

Å utvide tilbudet er grunnen til at HamKam søkte om mer penger av Hamar kommune i 2019. Ikke fordi vi er flinke og fortjener mer, men fordi vi vil gjøre enda mer i 2019, slik at de gode historiene blir enda flere.

Dette er for meg som trener hverdagen og de viktigste grunnene til at HamKam har eget gatelag. At den politiske debatten rundt laget blir om detaljer i et budsjett på snaut 1,6 millioner kroner, må vi lære av. HamKam må kort og godt sørge for at kunnskapen stiger hos så mange om mulig, slik at spørsmålene stilles rundt de viktige tingene.

Hamar Arbeiderblad forsøkte å gjøre et journalistisk poeng av at Gatelaget faktisk måtte betale en del av felleskostnadene på Briskeby og undret om ikke HamKam Fotball burde gi bort gratis sesongkort til lagets spillere.

Jeg skal ikke bore i de faktiske tallene i verken budsjett, eller regnskap, men ønsker å flagge at jeg er totalt uenig i premissene for spørsmålene.

Å ha utfordringer med rus er slitsomt. Å gjøre opp for seg er ikke denne gruppas sterkeste side, men som spiller på gatelaget får de muligheten til nettopp det. Følelsen av at denne gjengen sørger for at gatelaget får økonomisk støtte og egne sponsoravtaler, gjør at vi også kan betale for oss. På linje med A-laget vårt i klubben. Gatelaget bidrar med penger inn til klubben og er fryktelig stolte over at vi også er i stand til å betale for oss – som alle andre gjør. På den måten blir garderoben vår, draktene våre tilhører ekte Kamma-spillere og lunsjen som serveres på hver trening har vi alle gjort oss fortjente til. Ikke fordi vi har utfordringer med rus, men fordi vi er fullverdige medlemmer av HamKam-familien og pynter oss med klubbfargene og klubbmerket vårt.

At spillere på gatelaget skal få noe gratis, nettopp fordi de har trøbbel med rus, er stigmatiserende og en kraftig undervurdering av dem. Jeg har aldri vært trener for en gjeng med spillere hvor det å betale skatt er den store, våte drømmen. Den drømmen har de fleste, men før de kommer dit må de betale hva de skylder Statens innkrevingssentral.

«Jeg har begynt å betale med gjelden min til innkrevingssentralen», fortalte en spiller på forrige trening. Og han sa det med stjerner i øynene, slik vi andre får når vi drømmer om å vinne i Lotto.

For det er dette Gatelaget handler om! Å jobbe seg tilbake inn i en A4-liv. Det er derfor klubben og jeg stiller når som helst, hvor som helst for å fortelle om det som helt fersk forskning omtaler som Norges beste ettervern.

Smak litt på den. Norges beste ettervern for personer med rus drives av HamKam i Hamar kommune.

For å sitere en lokal politiker så stusset jeg litt over om det faktisk kan stemme, men siden jeg ikke var helt sikker, leste jeg rapporten før jeg slo det fast.

Med sportslig hilsen

Kai Kristiansen, stolt fulltidstrener for HamKam Gatelaget